Om jeg bare kunne...

Jeg vokste opp med en far med store psykiske problemer. Det var mye ukritisk og høylytt krangling og skriking mellom ham og min mor. Dette pågikk i periodevis, ofte dag og natt. Desse periodene var som regel i romjulen, påsken og en periode om sommeren. Jeg var sikkert like redd som et barn som opplever krig på grunn av denne høylytte ropingen og skrikingen. Dette var noe vi aldri snakket om. Det var en stor skam som ingen måtte vite om. Jeg var alltid livredd for at noen skulle hente oss, fordi det var det min mor spilte på til min far. Det var hennes enkle måte å "roe ned" kranglingen på. Hva denne trusselen gjorde med små barn hadde hun ingen innsikt og forståelse for.

Jeg begynte på skolen på midten av 70-tallet. Traumatisert og med steinansikt ble jeg stående utenfor inngangsdøren hvert friminutt gjennom hele barne- og ungdomsskolen som usynlig for de andre barna, lærerne og mine foreldre. Jeg snakket ikke på skolen, bare når jeg ble spurt om noe, og knapt nok det. Viste aldri noen følelser.  Det var aldri et ord fra skolen at jeg skulle få hjelp, i alle fall ikke noe som gikk gjennom meg. Jeg klarte ikke å gjøre noe med det selv. Jeg var så grotesk unormal at jeg ikke fortjente trøst fra min egen mor engang. Aldri en klem, aldri et trøstende og støttende ord,  aldri et klapp på skulderen,  aldri. Ingen forsøk på å vise forståelse. Kun negative kommentarer og personangrep. Hun måtte for guds skyld ikke vise noen form for ydmykhet foran sin egen datter. Hadde jeg fått en anerkjennelse på hvordan  jeg var, så hadde jeg kanskje klart å åpne meg opp og hatt lettere for å ta imot hjelp senere i livet. Da kunne litt av den tunge sorgen og skammen jeg bar på blitt lettere å bære. En slik innsikt forventer man av oppegående, voksne mennesker. Mine foreldre hadde ikke den evnen, dessverre.

På ungdomsskolen sto jeg fortsatt som en statue ved døra hvert friminutt. Denne groteske tanken og skammen måtte jeg bære med meg langt opp i voksen alder. Ikke et ord om at jeg trengte hjelp. Den eneste «trøsten» jeg fikk fra min mor da jeg var barn når jeg var sint og lei meg for noe hjemme var; « å ja, nå snakker du» eller « å ja, er det lyd i deg?» eller» ja, ja, det er så mangt rart.» Mens skammen og sorgen vokste til stadig nye høyder.
Jeg hadde store konsentrasjonsproblemer på ungdomsskolen, men jeg var jo usynlig, hvem skulle hjelpe meg? Jeg gikk gjennom hele skoletiden uten å få hjelp. Ikke et ord.

Jeg har hatt en tilnærmet normalt forhold til min mor hele livet. Den unormale var jo meg, det er alle fall det hun hele tiden har fått meg og andre til å tro. Jeg har aldri kunne snakke med henne om min oppvekst, det har aldri vært et tema. Vi har aldri hatt en reflektert og konstruktiv samtale. Bare fått negative kommentarer slengt etter meg  gjennom livet, men selvfølgelig bare på tomannshånd. Aldri en unnskyldning, og det kommer jeg heller aldri til å få.

Den groteske ropingen og kranglingen varte helt til mine foreldre skilte seg. Da var jeg 19 år. Da slutter jeg å ha noe med min far å gjøre, og det angrer jeg aldri på. Det var en måte å beskytte meg selv på.

Det er sikkert lett å tenke at siden jeg bare var et barn så var det bare å springe ut i friminuttene og leke med de andre barna. Hadde jeg kunne det, så hadde det ikke vært noe problem. Jeg var ekstremt forknytt og redd. Skammen og sorgen over å være annerledes måtte jeg bære med meg alene langt opp i voksen alder.

Jeg skjønte tidlig at jeg selv måtte gjøre noe med livet mitt. Etter ungdomsskolen flyttet jeg på folkehøyskole et stykke unna, men verden er så liten og jeg så hjelpeløs, naiv og forknytt. Trodde det hjalp å flytte vekk. Mens de andre elevene var sammen på kveldene, satt jeg på rommet mitt og visste ikke hvordan jeg skulle være sammen med de andre. Visste ikke hva jeg skulle si. Min munn var som forseglet. Visste ikke hvor viktig det var å bli kjent med andre. Jeg ville så gjerne. Om jeg bare kunne.
På slutten av skoleåret kom den ene læreren etter den andre opp på rommet mitt for å overtale meg til å snakke med en prest. Jeg følte ingen empati eller støtte, bare en trang til å overtale meg. Få det svare dem ville ha.  Jeg satt der med bøyd hode og nektet, gråtende, mens de sto over meg, bønnfallende.

Den ryggraden det er å ha venner, og å skaffe seg venner,  og den ryggraden man må ha for å bevare et vennskap fikk jeg aldri. Barndommen min kan jeg aldri få tilbake.

Årene fortsatte i det ensomme. Jeg var forknytt og ensom. Ingen å dele tanker med. Ingen å stole på. Det er mitt positive humør, mine drømmer og min store livsglede som har holdt meg oppe. Uten den hadde jeg nok bukket under for lenge siden.

Jeg har kommet meg dit jeg er i dag helt av meg selv. Det er jeg stolt over. Jeg har fått en fin familie og et arbeid jeg trives i. Jeg har fått stor empati og rettferdighetssans ut av dette fordi jeg vet hvordan det er å oppleve urettferdighet, stå alene i alt. Måtte tåle stygge kommentarer, ignorering, utestenging og stygge blikk fra uvitende, fra de normale, hva nå det vil si. Har du ikke venner, så er du ikke interessant, da har du et stempel i pannen for alltid, om du vil eller ei.

Jeg har båret på en stor skam og en sorg gjennom hele livet. Aldri følt meg god nok for noen.                                                                             Jeg hadde aldri kunne sviktet mine egne barn på denne måten. Mitt mammahjerte skriker bare ved tanken. Det er så lite som skal til, bare et smil, et positivt ord, en liten trøst, en klem.... fra sin egen mor, som i mitt tilfelle, men det var visst for mye forlangt. Barndommen min får jeg uansett aldri tilbake.

Det hjelper vel ikke å klage. Det er sikkert dem som har hatt det verre enn meg. Det er godt å kunne skrive det ned, i alle fall, endelig....



Det å ikke ha noen å stole på har vel også en fordel; Det er ikke så lett å lure meg da.  :)))

Chin-chin!! :)

Kommentarer

Populære innlegg